Olderveggen

Langt vest i havet ligger det ytterste brystvern for Bremanger-halvøya: Olderveggen. Det er en steilbratt, forrevet klippevegg med tydelige spor av at storhavets rullende vannmasser er dens nærmeste nabo. Dype, evige arr i fjellveggen bærer bud om de mange mørke vinternetter når havet ruller svært mot land og stormen skriker i sin ville gru.

En stille bukt

Men følger en skipsleia sørover langs Olderveggen en av sommerens solblanke juli-dager, da åpner det seg en port midt i svarte fjellet. Vi kommer inn på en stille bukt med en lang, tindrende hvit sandstrand og rundt denne en vakker liten bygd: Vetvik. Her er så stille at vi snart fårstår vi er kommet til et utdødd, fraflyttet samfunn. Ingen dyr i innhegningane, ingen røyk fra skorsteinspipene, ingen båter på havna, tomme naust og båtstøder.

Vi nærmer oss bebyggelsen, tomme, nakne glassruter stirrer nyssgjerrig på oss – men ingen mennesker bakom dem. En dør skriker skjelvende på rustne hengsler, en løs lem slår i vinden, overalt er der øde og tomt. En gammel låvebyggning har gitt seg ende over – den maktet ikke å stå der alene lenger – nå ligger bordbiter, planker, vindusrammer og taksten i en eneste floke nede i grunnmurene.

Bygdas kirkegård

Er der da ingen som kan berette om denne fengslende, folketomme bygd? Ikke en eneste en er tilbake. Som nysgjerrig historiker søker jeg da hen mot bygdas kirkegård. Kirkegården har alltid noe å gi og noe å fortelle. Et kort viser vei – et gammelt jernkors, som tegner en klar siluett mot det lyse havbrynet i vest. Korset står på toppen av kirkegårdens klokkestøpul. Et lite byggverk på ca. 5 m med et pyramideformet tak kledd med rustne bølgeblikkplater. Under taket finner jeg en gammel ærverdig malmklokke – som har slått mange tunge slag når bygda la sine døde til hvile. Noen linjer kommer for meg:

Og så, når sjelen igjen står opp
at høre trosten i rognens topp
og se det glitre på skjær
og flu i evigheten
– som nu, som nu.
(Alf Larsen)

Fire skjeve gravstøtter er det eneste som rager opp over det høye, stive gresset. Jeg går innenfor og begynner å lese: Endre V. Vetvik, født 10/8 1855, død 3/7 1923. Elska og sakna.- Malvin Vetvik – Takk for alt – Matias Vetvik – Kvil i fred, den siste stenen er uten navn – det var alt.

Så møter jeg en fremmed

Tankefull går jeg derfra, mon de døde har tatt bygdas historie med seg i grav?
Men så møter jeg en fremmed – skjønt fremmed, det er jeg som er fremmedkar – den andre har visst bodd her i 20–30 år av sitt liv, nå er han besøkende som jeg. Han har mye å fortelle om livet i Vetvik i gammel tid. Jeg setter meg ned i det varme gresset for å lytte til en fengslende beretning om menneskenes liv og historie på denne ytterste utpost mot vest.

Tilbake til uminnelige tider

Fra tidlig middelalder var Vetvik klostergods under Bergen, men fra reformasjonstiden av skiftet det stadig nye eiere. En tid var bror til selveste Ludvig Holberg eier av Vetvika. Etter hvert fikk brukerne kjøpsretten på gårdene sine. I 1835 kjøpte Endre Vetvik hele Vetvik gård for 400 daler. Bestefar til Ivar Solheim kjøpte Solheim gård på nordsiden av bukta. Den eldste bosetningen finner vi imidlertid på sørsiden av Vetvika. Bosettingen her går tilbake til uminnelige tider. Av de eldste tuftene går det tydelig fram at der her har stått flere småhus samlet i en klynge med felles tun. Mest trolig har det vert lave hus muret opp av stein med torvtak, ljore i taket og åpent ildsted på jordgulv. Hovudbygningen som står på Vetvik gård i dag ble bygget i 1918.

Et gammelt sagn

I gammel tid var nok adskillige familier fordelt på flere småbruk her ute. Et gammelt sagn forteller at Vetvik-kongen og Bremanger-kongen en gang møttes til slag på Karihaugen – et fjell som reiser seg bratt opp innerst i bukta. Utfallet av dette oppgjøret fortelles det intet om, men de fleste sagn har en kjerne av sannhet i seg. Uttrykket ”konge” må vi ikke ta altfor bokstavelig, det tilsvarer bruken av kongetittelen i folkeeventyrene. At Askeladden fikk prinsessen og halve kongeriket betyr at han ble gift med datter til storbonden i bygda, og at han fikk en del av storbonden i bygda, og at han fikk en del av storgården som eget bruk.

Væpnet oppgjør isolerte bygdesamfunn imellom er en gjenganger i norsk historie. Det av de dagers form for kommunal politikk! Den sterke isolasjonen mellom bygdene gav god grobunn for ond mistenksomhet. Det spøkte i sinnene: det er mørkt og veiløst over fjellet, og kleven er bratt ……

Og når jeg kommer ned i nabobygden
så vet jeg ikke hvem jeg møter der.
Det er et folk jeg nesten ikke kjenner.
Vel ikke fiender, men knapt nok venner.
Det er et folk jeg nødig går for nær …
(Øverland)

Bautastein

En gammel bautastein på Solheim-gården kaster noe av forklarelsens lys over det gåtefulle sagn. Folk kunne fortelle at den tidligere var utstyrt med et hode i stein, som tydelig bar Vetviks-”kongens” trekk og at han stod der og skulte stygt bort mot Karihaugen. Men så kom en kramkar over fjellet til Vetvik, han slo hodet av bautaen – en forløper for våre dagers suvenir-samlere!

Folketallet kraftig tilbake

Men mot slutten av forrige århundre [1800-talet] var folketal i Vetvik gått kraftig tilbake og det var bare to bruk igjen: Solheim og Vetvik. En tilvekst i bosettingen kom i 1935. Da ble en søster til brukeren av Vetvik gård giftet bort til Solheim – og disse bygslet sitt eget bruk innerst i bukten: Vollen. Hvert bruk holdt 4-5 kyr og omkring 20 sauer.

Stort sett sjølberget

Folket i Vetvik var stort sett sjølberget. Dyra gav dem det kjøtt de trengte og havet gav dem langt mer enn de bad om. På vika kunne de stikke stor, feit flyndre og langs strendene gikk fin torsk. Åkerdriften var det i stor utstrekning havet selv som regulerte. En god sommer kunne gi en pen avling av både poteter og høy. Men satte det inn med storstorm fra sør-vest ble omtrent hele årsavlingen svidd bort av sjødrevet.

Men noen forbruksvarer fra det mekaniserte samfunn hadde de etter hvert gjort seg avhengige av: salt, sukker, krydder, petroleum, klær o.s.v. For å skaffe seg midler til dette drev folket her ute et rikt laksefiske. Hvert bruk hadde sine gode og innbringende lakseverp, og smøret fra Vetvik spurdest vide om i distriktet og ble godt betalt. Men det var et stykke vei til handelsplassen. På godværsdager seilte da gjerne flere båter i lag til kjøpmann Halvorsen i Vågsvåg eller kanskje de la turen like til ”byen” – inn til Måløy.

Helsestellet

Helsestellet holdt nok ikke mål etter våre dagers krav. Fødselshjelp var det vanskelig med. På Solheim bodde en gammel nærkone som hjalp til ved fødsler, men to kvinner døde på barselseng. Å hente lege var ikke å tenke på. Det ble gjort en gang i 1921/22. han kom med redningsskøyte fra Måløy og legehonoraret var kr.100 -, det var mye penger i de dage. En tilreisende slåttekar kom til Vollen med tuberkulosesmitte, epidemien rev bort mye folk. Barnesykdommer kunne også gripe hardt om seg. En vinter lå hele bygda i kusma, ikke et menneske var på bena og på båsen stod sultne husdyr og rautet sårt.

Veien var lang

Guds Ord var dyrt i de dage – til kirke skulle man om veien var lang. Da seilte og rodde folket rundt Olderveggen til gamle Kalvåg kirke [Kyrkje på Grotle til 1865, deretter på Frøyalandet, nær Kalvåg]. Barna skulle døpes og var ikke sjøveien farendes, ble de små båret over fjellet – en strid tre timers marsj i ulendt terreng. Sine døde gravla folket her ute selv. De snekret kiste, kastet opp en grav, og stette den døde til hvile under enkel salmesang. Her lød ikke Kirkens gravferdsrituale. En gang i året – ved lagelig vær – kom presten hit ut og foretok jordpåkastelse på gamle graver.

Kirkegården rommet flere enn dem jeg hadde møtt. Her lå også: Ola Vollen og sønnen Rasmus, Rakel Solheim, Kornelius Kittang og en mongoloid fra Holvik som var satt ut i Vetvik fant sitt siste hvilested her.

Havet formet Vetvik og menneskene der

Folketallet gikk jevnt tilbake. De gamle falt bort, de unge flyttet fra og selv ikke telefonen, som nåde ut til Vetvik i 1930/31, kunne holde folket tilbake. I kampen for tilværelsen hadde menneskene trukket det korteste strå. Naturen vant etter hvert tilbake det den motvillig hadde gitt fra seg, og der menneskene flyttet ut, flyttet naturen inn.

Tar du turen ut til denne utpost…

Livet i Vetvik hører no historien til. Men tar du turen ut til denne utpost en solblank sommerdag, setter deg ned på den gamle kirkegården ved havet, lytter til havdraget og den stille susen i det gamle klokketårn, kan du ennå få del i det liv som menneskene engang levde her ute. Det var havet som formet Vetvik, og menneskene som bodde her. Det smiler med blanke grønne småbølger til de barbente unger som fanger krabber inne i vika, det bryter i blå dønningar mot den lille seilkledde fiskebåten ute på bukta og sender friskt salt skumsprøyt inn over ripa. Tunge grå sjøer kommer veltende mot stranda, og mens gamle mennes trøtte øyne følger de lange hvitgrå brenningar, skyller skumstripene blanke buer henover den vakre glatte sandstrand.

Det er havet som synger en av sine gamle sanger om Vetvika:

Hvor åpne havet velter
sin bølge, vill og svær
og bryter over belter
med full og flu og skjær
har våre mødre uten gråt
men titt i uro ventet
en liten, svartbredd båt.