Innskrifta

Minnesmerket har innskrift på to sider. På sida som vender inn mot kyrkja står:

Til minne om * 2101 sjømenn * som satte livet til * under Norges flagg * Verdenskrigen * 1914-1918 * - men kun for den * uforstandiges øie * er de døde. *
Norges Rederiforbund reiste stenen

På sida som vender utover står:

To the memory of * 2101 seamen * who staked * and gave their lives * under the flag of Norway * in the great war * 1914-1918 * - in the sight of the * unwise they seemed * to die Wis. III, 9
Erected by the shipowners of Norway

[Merknad: Referansen "Wis.III" viser til Visdomens bok i dei apokryfe skriftene, kap 3, vers 2.]

Sjøfolka sin innsats

Norge var nøytralt under 1. verdskrigen, og slapp dermed krigshandlingar på norsk jord. Derimot gjekk krigen hardt ut over handelsflåten i utanriks fart. Vi veit med visse at 1162 norske sjøfolk omkom ved krigsforlis. Ombord i skip som blei sporlaust borte var det 943 mann, og dei aller fleste av dei fall truleg som offer for krigshandlingar av eit eller anna slag. I alt kan ein seia at over 2000 sjøfolk frå det nøytrale Noreg sette livet til ved krigshandlingar.

Historikaren Chr. A. R. Christensen skriv fylgjande i Vårt folks historie:
 

"....sjøfolkene var den gruppe nordmenn som uten sammenligning kom krigens blodige virkelighet nærmest inn på livet og måtte bringe de tyngste ofre. I mangen periode og mangen fart bar de en risiko for liv og lemmer på linje med et krigførende lands borgere. Men de gikk ut, igjen og igjen, enkelte etter å ha vært med på både fem og seks krigsforlis. Stadig levde de under det nervepress: å vente på detonasjonen av en mine eller en torpedo, på i neste øyeblikk å ligge og svømme på utkikk etter en flåte eller en lukekarm de kunne klamre seg til, med den utsikt kanskje å tilbringe isnende døgn i en åpen livbåt i Nordsjøen midtvinters."

Avdukinga

Det var Norges Rederiforbund som reiste minnesmerket ved sjømannskyrkja i London. Avdukinga skjedde samstundes med vigslinga av ei ny sjømannskyrkje 26. juni 1927. Presidenten i Rederiforbundet, skipsreiar Westfal Larsen, overleverte minnesmerket til Sjømannsmisjonen og slutta talen sin med desse orda:

"Naar vi nordmænd søger hid til den norske kirke, vil denne mindesten tvinge os til at stanse og overveie hvad vi skylder disse sjømænd, som endog med livet som indsats banet vei for os. Vi vil verne om og hædre deres minde, og vi ber om at Den norske Sjømannsmission vil hegne om denne sten."

Deretter gjekk dåverande kronprins Olav fram og heldt ein kort tale og avduka minnesmerket.

Generalsekretær Schartun tok imot minnesmerket og sa mellom anna i sin tale:

"Denne mindesten vil herefter tale sit tydelige sprog til hver og en som nærmer sig dette Guds hus, om mænd som med ærlig hjerte og villig sind satte livet ind - ja, mange livet til for sit lands velfærd og ære. Men denne sten skal ikke alene minde os om de døde, men mane dem som endnu lever til daadskraftig og selvopofrende liv. Og her foran kirkens dør skal den pege derind hvor kraft kan hentes for at seire i livskampen. I taknemlig erindring vil man herefter foran denne sten i varme tanker og følelser nedlægge æreskranser paa de skjulte grave."