Kulturhistorisk leksikon

Meir informasjon om denne artikkelen

Meir informasjon om denne artikkelen

Publisert 22. september 2009

Sist oppdatert 18. januar 2019

Kategori

En grav - viet til solgudens tegn



Den 16. november 1909 hadde Sogns Tidende ei notis om eit interessant gravfunn på Nornes. Konservator Haakon Shetelig hadde vore på staden. Det var ei mannshøgd ned på lòket, som "var ei vakkert tilhoggi hella." Akkurat det, den vakkert tilhogde hella, var nokså spesielt.

<p>Nornes ytst i Sogndalsfjorden der konservator Shetelig fann ei rund steinhelle d&aring; han unders&oslash;kte ei grav i 1910. Biletet er teke mot vest der minnesmerket om Slaget p&aring; Fimreite st&aring;r.</p>

Nornes ytst i Sogndalsfjorden der konservator Shetelig fann ei rund steinhelle då han undersøkte ei grav i 1910. Biletet er teke mot vest der minnesmerket om Slaget på Fimreite står.

Eigar: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane

Datering: 2011

Fotograf: Hermund Kleppa

Meir om gravfunnet

Sogns Tidende kom ut i Sogndal. Såleis kom det straks i bladet at det var gjort eit gravfunn på Nornes. Det står at konservator Shetelig hadde vore "heime" og undersøkt grava. Han hadde funne "oldsaker (…), tvo krukkor, tvo spjot og ei øks". Men det er tydeleg at det var den vakkert tilhogde hella som var det mest interessante.

Artikkel i Morgenavisen

"Konservator Shetelig" var arkeologen og museumsmannen Haakon Shetelig (1877-1955) ved Bergens Museum. Han var leiar for Bergens Museums historisk-antikvariske avdeling frå 1901 og administrerande direktør ved Bergens Museum 1938-1942.

Shetelig tykte gravfunnet på Nornes var så interessant at han i desember 1909, berre ein månad etter utgravinga, hadde ein artikkel om funnet i bergensavisa Morgenavisen. Og det er den "vakkert tilhogde hella" som står i fokus. Han fortel om korleis hella såg ut, om det spesielle med henne, og han spekulerer på kva som kan vera forklaringa på at ho vart lagt inn i gravhaugen.

Redaktør Jens Kvaale i Sogns Tidende følgde med i bergensavisene. Shetelig sin artikkel i Morgenavisen stod i Sogns Tidende 10. desember 1909. Overskrifta var: "En grav - viet med solgudens tegn". Her attgir vi Shetelig sin artikkel omskriven til dagens bokmål og med innsette mellomtitlar.

På jakt etter merkelige ting

En grav - viet med solgudens tegn. På gården Nornes utenfor Sogndal i Sogn hadde et par ungdommer begynt å grave i en lav forhøyning i en åker like bak husene på gården. Skjønt generasjoners dyrkningsarbeid nå for lengst hadde berøvet stedet alle kjennemerker på en gravhaug fra førkristen tid, ble de lokket til arbeidet ved gamle fortellinger: at underlige ting skulle være skjult i en tidligere haug her, - et nytt eksempel på at muntlig tradisjon fra den fjerne oldtid fremdeles lever i folkefantasien. Det viste seg virkelig at her var skjult en bortglemt gravhaug som har en alder på snart 1500 år tilbake i tiden.

Bergens Museum varsla

I omtrent 2 meters dybde traff graverne et lag med svære heller, og da de tok ut noen steiner under kanten, oppdaget de et hulrom, der de plukket fram stykker av en krukke. Museet ble så varslet og fullstendig utgravning foretatt av undertegnede i midten av november [1909].

Gravgods

Da hellene ble helt avdekket, kom det tilsyne ei gravkiste muret av større stein. Den var nesten 3 meter lang, men knapt en halv meter brei. Bunnen var belagt med mindre runde steiner, og oppå var lagt et lag med tre og never (?) som den døde hvilte på. I grava ble det funnet spydspisser, piler, saks, to bronsespenner, ei tretine, (..) m.m. Alt sammen viser at en mann har vært gravlagt her en gang i tiden mellom 400 og 500 e. Kr.

Innvandring

Det er den slags utstyrte graver med ubrente lik som er så alminnelige på .. landet fra det 4. århundre [300-tallet] og som i sin helhet vitner om nære forbindelser med de sørligere germanske folk. Det har med stor sannsynlighet vært antatt at slike funn hos oss delvis bør forklares ved partielle innvandringar av nye folkeelement til Vestlandet. Det var jo nettopp de store folkevandringers tidsalder og alt taler for at heller ikke vårt land har stått utenfor de sterke bevegelser som rørte de germanske stammer i denne tiden. (..)

Runde heller

På en måte viste grava på Nornes et forhold av særlig interesse. Lokket på kista var tre store heller, og den underste, ei svær helle 10 cm tykk, var tilhoggen som ei sirkelrund takke [bakstehelle] med 1,30 m diameter.

Slike runde heller treffer en av og til på i gravhauger fra jernalderen. På Årøy i Sogndal lå ei slik rund helle som lòk over et gravkammer der det stod ei urne med asken til den gravlagte. Grava var fra det 4. århundre e. Kr. I Storhaugen på Karmøy der Lorange [arkeolog og kunsthistorikar] gjorde sitt berømte skipsfunn fra vikingetida, lå ei svær rund helle løst i gravhaugmassen og i en annen vikingehaug på samme gård, fant konservator Brøgger ei lignende helle løst i haugen. Samme forhold er påtruffet i flere av de store haugene på Hauge i Gloppen, Nordfjord, og flere andre steder.

Hvorfor runde heller i gravhauger?

Hva kan så forklaringen eller meningen være med disse runde hellene i gravene? De representerer et ikke lite arbeid; de er til dels temmelig store, de har vært transportert fram til stedet og blitt tilhugget, - men bare for å skjules i en gravhaug som blei oppført?

Man har forsøkt å finne en praktisk forklaring. Lorange antok at de hadde blitt brukt til å steke brød på for arbeiderne mens haugen ble bygget, men det synes unektelig lite rimelig at ei takke til baking skulle bli lagt i gravhaugen eller på selve grava, især i den eldre tid da man aldri ellers la den slags praktiske utstyr i gravene. De viser heller ikke spor av ofringer og offermåltider i forbindelse med gravleggingen hvis de virkelig var blitt brukt til å steike på. Det kunne kanskje tenkes andre slags former for bruk, for eksempel korntørking, men det er like uforklarlig hvorfor heller til den slags bruk på gården skulle komme med i et gravanlegg.

Noe med fruktbarhet å gjøre?

Man kommer sikkert spørsmålet nærmere ved å se bort fra mulige praktiske behov og i stedet søker forklaringen i forbindelse med det anlegg hvor hellene forekommer, - i grava. I førkristen tid som nå, var begravelse fulgt av mange slags seder og skikker som rettet tanken mot høyere makter som råder for liv og død. Vi har sikre spor av ofringer og offermåltider i forbindelse med gravens bygning. I gravhauger finnes også ofte de hellige hvite steiner som er påvist å være guden Frøys symbol, og gravhaugen er altså ved disse hvite steinbilleder viet til fruktbarhetens gud, som råder for livets fornyelse, på samme måte som åkeren ble viet til ham for at kornet skulde spire frem om våren.

Sola - solguden

Frøy er fruktbarhetens gud og solens gud. Vi vet at sola og solguden har vært den mest fremtredende guddommen i Norden fra de eldste tider, og for gudstjeneste og innvielse ble sola avbildet som den runde skive eller som hjul. Jeg tror at de sirkelrunde steinheller som finnes i gravene må sees i forbindelse med disse forhold. De enkle runde heller, som for oss kan synes som et hverdagslig bilde av solskiva, har allikevel vært symbolet på den gud som hadde makt til å bryte dødens brodd, som lot nye slekter vokse fram for de som gikk bort. Hellens nedlegning i grava har sikkert vært fulgt av ofringer og seremonier som gav uttrykk for den tanke hella var symbol på.

Rund helle funnet i myr

Det står ikke i strid med denne slutning at ei slik helle engang er funnet i ei myr. Det har i nordens førkristne tid vært en vidt udbredt skikk at verdifulle eller hellige gjenstander ble senket i vann eller myr når de skulde ofres til gudene. Den runde hella som i sommer [1909] ble funnet i ei myr i Førde i Sunnfjord har visstnok stått i forbindelse med en rituell handling av denne art. Uten å komme inn på spørsmålet skal jeg bare nevne at vi her visstnok har å gjøre med forholdet mellem dyrkingen av solguden og jordgudinnen.

Innsikt i religiøse forhold

Vi ser altså at forholdene i hedenske [førkristne] graver kan gi et dypere innblikk i den gamle religions alvor enn det man kan få av de poetiske myter i Æddadiktene, og jeg har derfor tenkt at et funn som det siste fra Nornes i Sogn vil ha interesse også for andre lesere enn spesielle fagfolk.

Haakon Shetelig
i "Morgenavisen"
 

Hundre år etter

Leirkar og anna gravgods frå gravfunnet på Nornes er i dag oppbevart i Bergen Museum. Men kva med den runde hella, vart den frakta til Bergen? Ho er ikkje med i lista over gravfunn under punkt 90: Gravfund frå folkevandringstiden frå Nornes, Norum sogn, Sogndal pgd.” Kan henda ho var for tung og uhandterleg å få med seg? Ei liknande helle i eit funn på Hauge i Gloppen vart funnen for svær til å frakta til museet og hella vart seinare øydelagd av eigaren.

Om runde heller 2001

Liv Helga Dommasnes har eit avsnitt om ”(Runde) heller: solsymboler” i rapporten Tradisjon og handling i førkristen vestnorsk gravskikk. II Frå Vereide til vikingtid (2001). Dommasnes skriv at tilhogde, runde heller er kjende langs kysten i alle høve frå Karmøy til Nordfjord, med tilknytning til gravfunn frå eldre jernalder og vikingtid. Som døme nemner Dommasnes fire heller frå Gloppen, tre av dei frå Hauge. Ei av dei vart funnen like sør for den 37 meter vide Karnilshogjen. Mange er lause funn med usikre funnopplysningar. Dommasnes viser til freistnader på ulike tolkningar og seier sjølv:
 

”Jeg velger å legge mer vekt på det ikonografiske enn på usikre funnopplysninger, og ser runde heller som uttrykk for en eldre fundert fruktbarhets-/soldyrkingstradisjon, innenfor samme kontekst og tidshorisont som Vereidetradisjonen og sene helleristninger.”
 

 

kjelder:

Sogns Tidende. 16.11., 10.12.1909
Dommesnes, Liv Helga: Tradisjon og handling i førkristen vestnorsk gravskikk. II Frå Vereide til vikingtid (2001). I Arkeologiske avhandlinger og rapporter fra Uniersitetet i Bergen. 2001.
 

Bergen Museum. Dokumentasjonsprosjektet.