Innleiing - Nordmenn dominerte den første tida

Fiskebåtreiaren Otto Wathne frå Stavanger og notbasen Wilhelm Evjen frå Skavøypoll var mellom pionerane i det norske sildefisket ved Island som for alvor byrja kring 1880. Nordmenn kjøpte tomter på laglege stader i fjordane på aust- og nordkysten, bygde hus og bryggjer, dreiv salteri og førde heim store mengder saltsild. I 1910 bygde Sunnmøre-firmaet Evanger ein siloljefabrikk. Den første tida vart silda fiska med landnøter, seinare med garn og snurpenot.

Islendingane tok etter kvart styringa

Det var nordmennene som starta det som skulle bli det store sildeventyret ved Island, men islendingane kom snart etter både i fangst og tilvirking. Siglufjord på Nord Island voks etter kvart fram til å bli den store sildebyen. I 1945 hadde byen 25 salteri og fem sildoljefabrikkar. I somme år utgjorde sildeksporten frå Siglufjord over 20% av heile eksporten frå Island.

Den "norske perioden" tok slutt i 1920-åra då Alltinget gav lover som innskrenka den norske aktiviteten nokså mykje. Det vart no kravd islandsk statsborgarskap for å driva verksemder på land. Dette medverka til at somme norske fiskarar tok til salta silda si om bord ute på feltet. Dei gjekk berre til lands i uvêr og for bunkring og provantering.

Sogn og Fjordane og sildefisket ved Island

Så kan me spørja: I kva omfang var Sogn og Fjordane med i sildefisket ved Island og kva hadde det å seia økonomisk? Det er lite å finna i den lokalhistoriske litteraturen. Det kan tyda på fleire ting: a) islandsfisket var eit marginalt innslag i fiskeria i Sogn og Fjordane, eller b) ingen har granska det eller skrive om det. Fiskarsoga for Sogn og Fjordane (1939) har nokre spreidde opplysningar, Fiskarsoga for Sogn og Fjordane 1860-1980 (1982) så å seia ingen ting, Vestlandsfiske (1996) litt meir.

Det står likevel fast at Sogn og Fjordane var med i det store sildeeventyret ved Island - med folk, båtar, utrustning, transport og tilverking. Me har alt nemnt notbasen Vilhelm Evjen frå Deknepollen. I følgje fiskarsoga frå 1939 var to seglfarty frå fylket på sildefiske "under" Island i 1905. Ei notis i Fjordabladet 22. mai 1924 er ikkje til å misforstå: "Fyrebuing til Islandsfisket. Etter alt aa døma vert det stor utrustning til Islandsfisket. I Hordaland er dei tekne til aa bu seg paa ferdi, og det heiter at det er mange som vil taka ut fraa Sogn og Fjordane ogso."

I juni 1933 melde Firda Folkeblad om at brørne Hovland i Dale var i ferd med å gjera klar 15000 tønner som skulle til Island. I 1946 var MS "Diamant" frå Nord-Vågsøy på drivgarnsfiske ved Island. Og i juli 1961 leverte føringsbåten "Slottring" 2730 hl islandssild til siloljefabrikken i Gunhildvågen i Florø. (Innleiing slutt).

Artikkelen av Anton Brobakke

Anton Brobakke høyrer med til pionerane i sildoljeindustrien på Island. Han var disponent på den første landbaserte sildoljefabrikken som vart bygd i Siglufjord i 1910. Artikkelen hans i Fjordens Tidende hausten 1958 er eit interessant bidrag til soga om det norske sildefisket ved Island, skriven av ein frå Sogn og Fjordane som var med i mange år. Her tek me med mesteparten av artikkelen. Mellomtitlane er sette av oss.

Pioneren

"Jeg tror en må gi nordmannen Otto Wathne æren som første mann som begynte med islandssildfangst i 1880-årene. Wathne var vel også den første som begynte en fast dampskipsrute nord om Island. Det var mye tale om Otto Wathnes tiltak og framsyn i forretninger på Island. Han er blitt hedret med et minnesmerke reist i Seydisfjord."

Snurpenota etter 1903

"Siden kom flere nordmenn og drev med landnot og saltet sild på Island. Det var visstnok først i 1903 snurpenoten ble tatt i bruk på Island, og i 1905 kom der flere ålesundfiskere med snurpenot, og siden ble det kun snurpenoten som spilte rollen."

Sildoljefabrikkar

"I 1910 begynte firmaet Evanger, Eggesbønes [Sunnmøre], å oppføre en sildoljefabrikk i Siglufjord, den ble ferdig i 1911. Evanger var allerede på Syd-Island i 1903 og dampet lever. Fikk så rede på den store, feite sild for Nord Island. Evanger fikk salteplass i Siglufjord i 1908. Jeg kom til Siglufjord i 1911."

"I sildesesongen kom først en flytende sildoljefabrikk fra firmaet Fredriksen, Melbo. Så en flytende fra Danmark, firmaet Søren Goos fra København. I 1912 ble Goos fabrikk satt på land i Siglufjord og Fredriksens i Krossanes i Eyfjord. Disse tre fabrikker var de første på Island. Fabrikkene hadde leveransekontrakter med norske fiskere og med islandske trålere."

Juni-september

"De norske dampbåter kom til Island første dagene i juli. Hadde da med tønner og salt som ble saltet i sesongen for last til hjemtur i september. Båtene kunne også ha leveranse til salteriene i Siglufjord, og der var mange salteplasser. Der var et yrende liv i Siglufjord og Eyfjord på alle salteplassene."

Frå fleire land

"Islenderne hadde store salteplasser og der var svensker, dansker og nordmenn som hadde sine salteplasser. Silden ble for det meste ganet og saltet i tønner, en del ble krydret og sukkersaltet. Sverige var hovedavtaker. Det var jevne år å drive forretningar i - 1908-1914. Til å begynne med var der ikke bank i Siglufjord så en hadde med poser med sølvkroner og nye sedler fra Norges Bank. Der stod: innløses i gull. Landsbanken i Island hadde også fine sedler, der stod: innløses i islandsk jord. Jeg har tenkt på dette med gull og jord. Gullet forlot de norske sedler, men islandsk jord har dog en realverdi."

"Firmaet Evanger drev godt på Island så vel med fabrikken som med sildesalteriene. Hadde alltid 2-3 passende lastebåter for å føre kull fra England, tønner og salt fra Norge og last utigjen fra Siglufjord - salt sild, olje og sildemel."

1. verdskrigen

"Så kom 1914. Jeg var med en av lastebåtene - enda "Statt" av Ålesund, kaptein Hollevik. Det var medio juni. Vi skulle til Bergen og laste tønner og salt for Siglufjord. Vi nærmet oss Bergen. Utenfor Marsteinen kom en flotilje av tyske skip - store og små. Vi talte 38 stykker. De jagde forbi oss i en viss fart. Vi forstod ingen ting. Da vi kom inn til Bergen fikk vi høre at det var meget spent ute i verden. Jeg reiste til Kristiania for å se den store utstillingen [jubileumsutstillingen 1814-1914], og mens jeg var der falt der et skudd i Serbia. Da ble det med ett stille."

"Vi fikk salt og tønner i Bergen og satte straks kursen for Siglufjord igjen. Det ble et godt sildefiske og omsetninga av produktene gikk også fint. I 1915 likedan, men i 1916 ble alt strammere med klausuler på kull og salt. Sildoljefabrikken var heldig å få amerikanske kull fra en ålesundsskute som kom inn til Siglufjord fra Amerika uten noen klausul, men likevel ble det vanskelig å få varer ut. Der var vaktbåter utenfor som passet opp, men det gikk bra dette året også. I 1917 ble det omtrent stopp."

Fabrikk teken av snøskred

"I desember 1918 fram mot jul hadde vi den store ulykken da fabrikken i Siglufjord ble tatt snøskred og sopt på sjøen. Ulykken krevde 18 menneskeliv, 16 islendere og vår formann og hans hustru som var fra Nord-Norge. Dette er et sårt 40 årsminne."

Island tok over

"Fabrikken i Siglufjord ble ikke bygget opp igjen. Senere, i 1923 (..), bygget firmaet Evanger en fabrikk i Eyfjord (..) som ble overtatt av Island. Evanger hadde litt senere også en fabrikk i Rauforhøfn, som også Island tok over i 1933 og innen 1935 hadde Island overtatt alle utenlandske sildoljefabrikker. Kring 1924 begynte Island å bygge fabrikker og i de senere år flere og flere [Brobakke skreiv artikkelen i 1958], større og større moderne fabrikker, så i 1940 var der i grunnen for mange, idet der for hvert år ble mindre sild." (Så langt Anton Brobakke.)

Slutt på 1960-talet

Nordmenn fiska sild ved Island til slutten av 1960-talet. Då tok det brått slutt fordi det ikkje fanst sild. Grunnen var overfisking - ved norskekysten! På 1950-talet vart det nemleg slege fast at sommarsilda ved Island høyrde til den same sildestammen som kvar vinter kom inn til Vestlandskysten for å gyta. Totalforbod og streng fangstregulering seinare, berga sildestammen som gradvis bygde seg opp att fram mot århundreskiftet. Likevel ser det ikkje ut til at den same silda fann attende til beiteområda ved Island.

Dei store sildefiskeria i begge landa tok slutt samstundes. I Siglufjord har dei eit museum som fortel om det sildeventyret nordmenn var sterkt med i.