Resymé
Den 19. juli 1974 startet vår seilas til Island etter en høytidelig minnestund ved minnesteinen over Ingolv Arnarson i Rivedal. Sammen med stedets ungdomslag gikk vi i tog til sjøen hvor fembøringene Ørn og Hrafn lå klare for å seile. Sjøl om mange var usikre på om vi ville lykkes, fikk vi mange gode ønsker med på ferden. Av gode grunner mente flere at dette var en risikabel og farlig ferd, spesielt etter som vi ikke ønsket eskorte fra Marinen. Planen var å seile den gamle ruten om Stat og Færøyene og så ende i Island. Vi var ønsket til kai i Reykjavik den 4. august kl. 1100.
Fra idé til virkelighet
Vi var noen venner som like etter 1970 hadde fått kjøpe tre gamle nordlandsbåter i Kolvereid i Nord-Trøndelag. Disse båtene seilte vi med både sørover og nordover langs kysten. Etter hvert som vi lærte å seile og beherske disse båtene, fikk vi lyst på større utfordringer som å krysse åpent hav. Vår høvding Jon Boyer Godal hadde mest erfaring med å seile slike båter, og han hadde en god evne til å omsette ideer i handling. Han hadde en kjenning på Island som mente at vi burde seile til Reykjavik i forbindelse med 1100-årsjubileet.
Båtbygging og sponsing
Gnisten var tent, og med Jon i spissen satte vi i gang med å bygge båtene. Det ble to 39 fots Åfjordsbåter. Første båt ble prøveseilt med begeistring og entusiasme i 1973.
Gleden var stor da byene Oslo, Bergen og Trondheim i lag ville gi penger til en båt. Noregs Ungdomslag besluttet å samle inn penger til den andre båten. Dette for å hedre befolkningen i Husavik og Myvatn for deres innsats for å berge Lakså/Myvatn på Nord Island fra oppdemming til kraftutbygging.
Det gikk greit å skaffe både mat og nødvendig utstyr fra diverse firmaer; - navigasjonsutstyr fra Forsvaret, "mjød" fra J.C. Dahl og redningsutstyr fra Løvold i Bodø. Et firma i Island sendte flotte gensere til alle deltakerne. De var tykke og varme og var sjelden av kroppene våre.
Mannskap
Vi ønsket å få kontakt med noen som hadde seilt gamle båter, men det var ikke lett. De få som hadde seilt slike båter, var gamle nå og mente at dette ville være for slitsomt for dem. Mannskapet ble derfor plukket ut blant venner med ulike ferdigheter. Humør og pågangsmot så vi også som viktige egenskaper.
Vi fikk med oss fire kjekke karer fra Island som hadde kunnskaper som kom godt med. De ble plassert to på hver båt. Ungmøyen Bodil Birkeland fra Oslo hadde seilt mye og mønstret på som eneste kvinne.
Siste forberedelser i Rivedal
Et mannskap bestående av åtte personer i hver båt fikk opplæring i å seile og ro sammen som et lag langs kysten fra båtbyggeren i Kolvereid til Rivedal. På denne turen fikk også familiemedlemmer være med til Molde. I Rivedal ble det en stri tørn med å gjøre båtene sjøklare. Ballast og redningsutstyr kom på plass. Mat og vann ble lagret i tønner og dunker.
I vesterled
Det ble fortalt at det var sjelden vinden blåste ut Dalsfjorden, men denne dagen, fredag 19. juli 1974, gjorde den det til ære for oss. Det skulle gå 11 døgn før vi fikk land under beina igjen. Ute i åpent hav møtte vi sterk nordvestlig vind, så veien om Statlandet ble sløyfet. Med start i åpent hav med motvind, kulde og sjøsyke, var det langt fra noen lystig gjeng som pumpet mye for å holde båtene fri for sjøvann. Men etter hvert som vi så hvor flott båtene tok bølgene, steg motet og sjøltilliten. På grunn av motvind i flere dager, måtte vi sløyfe det planlagte besøket på Færøyene.
Etter alle beregninger skulle vinden blåse med oss på denne årstiden, men nå blåste det gale veien. Det ble etter hvert et kappløp med tiden for å nå fram til jubileumsfeiringen. Komforten var ikke den aller beste, men vi var forberedte på det å spise under en presenning og sove andføttes ble fort en vane. Vaktene ble delt i to slik at fire personer kunne sove i løftingen, men de ble tørnet ut når det var behov for alle mann på dekk.
Vel ute i Atlanteren fikk vi melding om strøm fra nordøst. Det førte til en spennende seilas hvor Ørn og Hrafn red på bølgene i opptil 20 knop. Flaks at mannskapet på Ørn hadde fått masten på plass igjen. Den måtte ned på grunn av at fallet hadde kilet seg fast i trinsen.
Under denne flotte seilasen fikk vi melding om at Island etter forhandlinger i Karakax hadde utvidet fiskerigrensen til 200 sjømil. Tror vi var første båt som anerkjente den nye grensen ved å heise det islandske flagget. Handlingen ble meddelt over radio til våre venner i Island. Etter dette fikk vi ønskeplater og velkomsthilsninger flere ganger pr. dag. Vi følte sterkt at vi var velkomne.
Vel framme
Under feiringa av jubileet den 4. august gled vi inn på havna i Reykjavik kl. 1030. Der følte vi at hele byens befolkning var tilstede for å hilse oss velkommen. Ordfører Brynjulv Bull fra Oslo stod for overrekkelsen av Ørn til Reykjaviks fiskeribefolkning. Som representant for Noregs Ungdomslag overleverte Sigmund Kvaløy Hrafn til befolkningen i Husavik på Nord Island, redningsmennene av elva Lakså/Myvatn. Ørn ble to år senere seilt til Amerika med mannskap fra Island. Hrafn ble seilt til Husavik.
Mannskapsliste
Arne Rødsand, Bodø (høvedsmann)
Jon Godal, Rauland (ekspedisjonsleder og høvedsmann)
Sigmund Kvaløy, Sør-Trøndelag
Kjell Bang, Bodø
Jon Teigland, Lillehammer
Ola Pedersen, Ytteren
Harald K. Celius, Trondheim
Karl J. Høyer, Oslo
Erik Rudstrøm. Nesodden
Odd Bjørke, Rena
Bodil Birkeland, Oslo
Atle Telnes, Rådal
Fra Island:
Hilmar J. Hauksson, Reykjavik
Haraldur Asgeirsson, Reykjavik
Stefan Sigtryggsson, Akureyri
Kjartan Mogensen, Reykjavik
