Kyrkjebø og Høyanger Avis

Kyrkjebøstrondi er namnet på det busette området mellom Vadheimsfjorden og Høyangsfjorden. I Fylkesbaatane si rute Bergen – Sogn 1939 var Kyrkjebø båtstoppestad etter Vadheim og før Nordeide og Høyanger. Dessutan gjekk det mjølkerute til industristaden frå Bjordal på sørsida av Sognefjorden. Poststyrar Johan Arntzen dreiv bokhandel i Høyanger og gav ut Høyanger Avis. Arntzen starta avisa si i 1928. Ho kom ut to gonger i veka, onsdag og laurdag. Avisa gjekk inn i april 1940. Redaktør Arntzen fekk det britiske krigsflyet og DS «Fanaraaken» tett på fredag 1. september 1939. Han var så og seia på åstaden, og kom med nyhendet i dagen etter. Likevel, om Høyanger Avis ikkje var størst på nyhendet, var Arntzen i alle høve først.

Den amerikanske finansministeren på ferie «i Sogn»

Høyanger Avis hadde fleire meldingar om den spente situasjonen fram mot krigsutbrotet 1. september 1939. Onsdag 30. august melde avisa at eit amerikansk og eit britisk krigsskip var komne til Bergen. Det amerikanske var kome for å henta den amerikanske finansministeren som hadde vore på ferie «i Skandinavia», han var komen til Bergen «fra Sogn» om kvelden 29. august. Det britiske krigsskipet var kome for å henta «militærdelegasjoner» som var komne til Bergen etter besøk i Moskva.

Utanom nyhendet om det britiske miltiærflyet i avisa 2. september, melde avisa om eit anna britisk krigsfly som hadde havarert ved Algerøy utafor Bergen. Dessutan hadde Høyanger Avis stort oppslag om krigsutbrotet dagen før, 1. september: «Vanviddet tar overhånd. Tyskland gikk til angrep på Polen i går morges.»

Om naudlandinga i Høyanger Avis

«Et engelsk militærfly med hjulunderstell som i de tidlige morgentimer [1. september 1939] var gått ut fra sitt Hangar-skib ute i Nordsjøen, var kommet inn i et tett tåkebelte ved den norske kyst. Flyveren var ikke i stand til å finne tilbake til skibet og forsøkte derfor å finne en landingsplass et steds på kysten. Herunder var han kommet langt inn i Sognefjorden tenkte han på å komme sig til Bergen for å gå ned på flyveplassen der, man han hadde for lite bensin.

Han tok forskjellige runder over Ytre Sogn, men fant ingen plass til å gå ned. Fylkesbåten «Fanaråken» var akkurat utenfor Kyrkjebø på inngående fra Bergen og flyveren så sig nødt til å gå ned på sjøen så nær Fanaråken som mulig for at mannskapet kunde bli reddet. Maskinen var da omtrent lens for bensin.

Da maskinen tørnet mot vannflaten blev understellet smadret og den fikk også ellers stor skade. Mannskapet kom sig dog velberget ut og blev opptatt av Fanaråken. Maskinen fløt en kort stund, men flyveren fant det ikke verd å forsøke å berge den. Man lot den bare gå til bunns.

Muligens var der sprengstoff om bord som kunde eksplodere ved bergingsforsøk. Det engelske fly hadde merke A. 4 M, og blev ført av løitnant Wood. Besetningen, 3 mann, kom til Høyanger med Fanaråken. Et norsk militærfly fra Flatøens flyvestasjon som blev ført av stasjonens sjefkaptein Mandshus [Manshaus], kom straks tilsteds og tok flyverne med til Bergen.»
 

Mjølkebåten «Solrenning» prøvde å berga

I stykket sitt føyer Østerbø til noko som ikkje stod i Høyanger Avis, noko han har høyrt fortalt. Mjølkebåten «Solrenning» kom fram til havaristen før «Fanaraaken». Østerbø skriv:

«Alle i Kyrkjebø visste om mjølkebåten «Solrenning». Den gjekk i rute frå Bjordal til Høyanger med passasjerar og mjølk. Båten var på veg til Nordeide, og dei såg flyet styrta i sjøen. Jostein Søreide [båtføraren] klarte å hukke kroken i flyet før «Fanaraaken» kom til. Etter det eg har høyrt krangla Jostein med flygaren. Jostein ville ikkje sleppe flyet, men på kommando frå flygaren måtte han sleppe.»

«Flatøens flyvestasjon»

Høyangers Avis melde at det kom eit fly frå «Flatøens flyvestasjon» til Høyanger for å henta dei britiske militærflygarane. Bergen byleksikon har mellom anna følgjande om Flatøy flystasjon:

Flatøy flystasjon, opprettet 1917 på Flatøy i Meland kommune, som base for Bergen festnings flyvegruppe og marinestasjon; sorterte administrativt under Kystforsvaret, som den gang var en avdeling i Hæren. Gruppen var basert på sjøfly, (…) I 1927 ble festningsflygruppen oppløst, og stasjonen på Flatøy ble underlagt Marinens flyvevesen. Tre av flyene som var stasjonert der ble 9. april 1940 sendt mot den tyske eskadren som stevnet mot Bergen, men bombene som ble sluppet fra 1000–2000 meters høyde, traff ikke skipene.(…)

Andre lokalaviser i Sogn

Tre andre lokalaviser i Sogn hadde omtale av hendinga ved Kyrkjebø, alle 5. september. 1) Sogn Folkeblad, Leikanger: «Britisk militærfly forulukka ved Kyrkjebø», 2) Sogns Avis, Vik: «Engelsk militærfly måtte naudlanda ved Kyrkjebø» og 3) Sogningen, Balestrand, 5. september: «Dramatisk nødlanding av britisk marinefly på Sognefjorden. «Fanaraaken» tok flyverne om bord.» (sjå lenger nede). Omtalane har samla fleire opplysningar enn Høyanger Avis, men ingen nemner mjølkebåten «Solrenning». Det kan sjå ut til at Østerbø si historie har vorte til i ettertid, og er lite truverdig.

«Dramatisk …» - omtalen i avisa Sogningen, Balestrand

Sogningen hadde 5. september eit større oppslag om hendinga ved Kyrkjebø enn Høyanger Avis. Det går fram av artikkelen at redaktør Knoff byggjer på førstehandsopplysningar. Forklaringa må vera at Sogningen var på plass og intervjua mannskap då «Fanaraaken» var oppom Balestrand i ruta vidare innover Sognefjorden frå Høyanger. Ei veke seinare kunne avisa også by på biletdekning, eit fotografi frå bergingsaksjonen, styrmann Lange, kaptein Sortevik og dei tre flygarane.

«En dramatisk hendelse fant sted utenfor Kyrkjebø fredag formiddag [1. september] da et britisk marinefly måtte nødlande på fjorden. Ved 10.15-tiden, da «Fanaråken» var på vei mellom Klævold [ytst i Vadheimsfjorden på austsida] og Kyrkjebø blev skibet passert av et fly som kom inn i så lav høide, at kjenningssignalene (…) kunde observeres. Det fortsatte et stykke innover Høyangfjorden men kom så tilbake og kretset et par ganger rundt skibet. Herunder blev det kastet ut signallys. Det var klart at noe var på ferde.

Kaptein Sortevik stod på broen. Da han merket at flyet stanset motoren og forberedte sig på landing, slo han klar i maskinen. I dette øieblikk tok flyet vannet med et brak og et plask så vannet skyllet over det. Øieblikkelig blev det blåst allarm om bord og bakket. Mens livbåten blev låret svinget «Fanaråken» rundt og gled op mot havaristen.

Fra dekk kunde man se 3 personer om bord i flyet. På kort tid hadde de rigget til en rund redningsflåte av seilduk. (En slik blåses op med komprimert luft og er klar på noen sekunder). Den ene av flyverne halte de to andre ut av cockpiten.

Livbåten under kommando av styrmann Lange [Alf de Lange] kom nu til og fikk tatt havaristene om bord. Alt foregikk hurtig og presist og uten bråk. – De ga ikke lyd fra sig, fortalte styrmann Lange. Alt de sa var at de ikke var skadet, da jeg spurte om det.

Flyet var straks begynt å synke. Efterat de 3 flyvrene var tatt om bord i livbåten strakk bare flyets hale op over vannflaten. Man fikk trukket en wire under halespissen men det var ikke tid til å gjøre den skikkelig fast. På pilotens ordre blev videre bergingsforsøk opgitt og flyet forsvant.

Allerede før flyverne blev bragt om bord i «Fanaråken» var man klar over at flyet var engelsk, og at det var et landfly. Det ga stoff til mange funderinger.

Da havaristene steg om bord blev de mottatt av kaptein Sortevik. Det var unge menn i 25-årsalderen. Restauratør Roksvåg sørget for at de fikk noe å leve av, og det var sikkert kjærkomment, for det viste sig at de ikke hadde smakt vått eller tørt de siste 6 timer. En del av flyvernes habitt som fløt omkring blev fisket op – redningsvester, karter, en støvel, bl.a.

Litt bleke så de ut alle tre, men rolige og beherskede. De presenterte sig som liet Rg Wood. sub lt G. Smith og naval airman R. Pyke. Flyet hadde startet samme morgen kl. 5.20 fra et britisk hangarskib i Nordsjøen for å drive rekogonosering. Ganske snart kom det inn i den tåkebanken som i den siste tid har ligget i et bredt belte langs kysten. Som en vil vite er tåken det værste flyverne har å slåss med. De tullet sig rent bort i skoddehavet og fløi rundt i timesvis utren å vite hvor de var.

Tilslutt var det ingen annen råd enn å søke inn mot norskekysten før bensinbeholdningen slapp op. De var heldige og fant innløpet til Sognefjorden og fortsatte innover til Vadheim, mens de hele tiden ledte efter en høvelig landingsplass. Fra Vadheim gjorde de en avstikker over til Fuglesetfjorden [på sørsida]. De hadde så kretset over Kyrkjebøstranden, men blev nu klar over at det var uråd å lande på marken. De hadde da bare ett å gjøre: tiltrekke sig «Fanaråkens» opmerksomhet og lande så nær skibet som mulig.

Det gikk godt takket være en flott manøvre, men det var riktignok på et hengende hår at det hadde gått galt. Idet flyet tok vannet bikket det nemlig over til siden, og en stund så det ut som det skulde kappseise [gå rundt]. Hadde det skjedd, ville alle tre ha druknet.

«Fanaråkens» besetning med kaptein Sortevik i spissen skal ellers han en kompliment for godt sjømannskap. Det blev handlet kvikt og resolutt.

En stund efterat «Fanaråken» var kommet til Høyanger landet et norsk marinefly ført av kaptein Mannshaus. Han kom om bord for å opta rapport av havaristene. De engelske flyverne fulgte med det norske fly til Bergen:»
 

Var krigen komen til Noreg?

Det var spørsmålet Brynjulv Østerbø stilte seg etter forteljinga om hendinga på fjorden ved Kyrkjebø 1. september 1939. Ja, på ein måte var «krigen» komen til Noreg og Sogn og Fjordane. Avisene var fulle av krigsmeldingar. Britiske krigsskip patruljerte og rekogonserte i farvatna inn mot norskekysten. Kommunestyra fekk påbod om å oppretta forsyningsnemnder. Det vart innført rasjonering på bensin, mjøl, kaffi og sukker. Folk hamstra. Fylkesbaatane innskrenka rutene sine. Det nøytrale Noreg merka 2. verdskrigen frå første stund, og det skulle gå mindre enn eitt år til 9. april 1940 og fem års tysk okkupasjon.