Los Bendiksen fortel

«Når den som leser dette tar seg en bytur og kommer forbi Kvennafluen, kan han bare se etter så ser han kvernsteinen på stativet. Dette beviser at det ofte er realiteter i de gamle sagn.» Det er los Martin Bendiksen (1895-1962) som fortel om kvernsteinen på Kvernflu sør for Alværstraumen i boka Minner frå sjømannslivet. Bendiksen var i heile sitt yrkesaktive liv sjømann i Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane.

DS «Sunnmøre» grunnstøtte

En natt fra Bergen fikk vi oss en overraskelse da vi kom på Kvennafjorden ca. 1 times gang fra Bergen. Her fikk vi se Møre fylkes «Sunnmøre» stå høyt til værs på Kvennafluen. Vi stoppet og fikk forbindelse med folkene om bord, og ble bedt om å gjøre et avtrekningsforsøk. Ja, vi gikk i gang og rigget til en stor slepekabel og gnidde oss i hendene, for nå skulle det bli bjergning og bjergningslønn til oss. Jo takk og. Vi gikk med full fart forover og rykket til en, to og tre ganger, men «Sunnmøre» stod like fast og vi måtte nokså slukøret gi opp hele bjergningsarbeidet og gå vår vei, Vi hadde det travelt, ruten var knapp og måtte holdes, og så var det jo ikke vår oppgave å agere bjergningsfartøy, især når der som i dette tilfelle verken stod menneskeliv eller verdier på spill.

Et sagn

Da navnet Kvennafjorden og Kvennafluen er nevnt her, kan det vel være noen av leserne som undrer seg på om disse navnene har noen forbindelse med en kvern av den sorten de brukte kring på gårdene før i tiden. Det har den, og historien er følgende:
Et sagn forteller at en mann kom roende med en kvernstein i båten sin. Han kom da for nær Kvennafluen og slo i stykker et bord i båten sin, og dermed gikk både båten og kvernsteinen til bunns. Jeg har ikke hørt noe om mannen ble bjerget eller ikke.
 

Merkevesenet på plass

Da «Sunnmøre» nå som nettopp fortalt rendte på Kvennafluen og ble stående fast der, rev den ned seilmerket som stod der. All steinen som det var bygget av, ramlet ned og gikk til bunns. Da «Sunnmøre» var trukket av, kom merkevesenets folk med dykker og heisekran for å bygge seilmerket opp igjen.

Fant kvernstein

Avdøde fabrikkbestyrer Gladtvedt Prahl i Alverstraumen tok seg da en tur sorover og ga seg i prat med karene frå statens merkevesen. Han fortalte dykkeren historien om kvernsteinen, og spurte om han ikke kunne se etter denne steinen når han nå skulle dykke ned i sjøen igjen. Dette lovet dykkeren, og en stund etter signaliserte han at han hadde funnet kvernsteinen. De kunne bare begynne å hale, for han hadde satt tau om den. Og da kvernsteinen kom i vannskorpen og ble halt på land, ble Gladtvedt Prahl så begeistret at han med en gang reiste til smeden i Alverstraumen og bestilte et stativ som ble montert oppå skjæret. Nå

r den som leser dette tar seg en bytur og kommer forbi Kvennafluen, kan han bare se etter så ser han kvernsteinen på stativet. Dette beviser at det ofte er realiteter i de gamle sagn.

Merknader

Bendiksen nemner ikkje namnet på FSF-båten som prøvde å trekkja «Sunnmøre» av Kvernaflu. Men det kan ha vore «Gula» sidan Bendiksen fortel om grunnstøytinga saman med andre hendingar der «Gula» er båten. Frå ei anna kjelde veit vi at Møre fylkesbåtar hadde DS «Sunnmøre» frå 1922 til 1943 då båten forliste ved Svartskjeret nær Florø.

Kvernflu ligg i vest i Kvernfjorden sør om Alværstraumen. Det var heilt sør i Alværstraumen ei stor mengd kvernstein frå Åfjorden i Hyllestad blei teken opp i 1990.

Kystverket har ikkje historisk dokumentasjon på Kvernaflu. Tekniske data for navigerinsanlegget 2010 er: Lanterne TF-3B - 12V. 0,25A pære. 1stk. KVR regulator for 1stk MSX-60 solcelle panel. Batteribank: 2stk. Nife Sun 10-5. karakteren er QR 1s. ( 0,2 + 0,8 ). Anlegget har navnet : 168900 Kvernaflu.

Bergens Sjøfartsmuseum opplyser på førespurnad: «Stativet til kvernsteinen på Kvernaflu, eller Kvennaflu, synest å vere spesialsmidd, så den delen av historia som er knytt til fabrikkbestyreren kan godt tenkes å stemme. Når det gjeld oppbygging av det nye sjømerket med lys, er det ein sak Kystverket må svare på. Vi har hatt dykkar nede rundt Kvernaflu, og kan bekrefte at det virkelig låg ei steinrøys der.»