Kulturhistorisk leksikon

Meir informasjon om denne artikkelen

Meir informasjon om denne artikkelen

Publisert 30. desember 2008

Sist oppdatert 21. mars 2019

Kategori

Speglbåt frå Svanøy på Norsk Sjøfartsmuseum



"Nu hvil deg min båt, du har det fortjent." - Det var i 1961 at ein staseleg speglbåt på Svanøy gjorde si siste ferd, til Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøy. Båten var kring 200 år gammal og det var Thorleif Svanøe som gav speglbåten til museet.

Speglbåten frå Svanøy i Båthallen på Norsk sjøfartsmuseum 2009

Speglbåten frå Svanøy i Båthallen på Norsk sjøfartsmuseum 2009

Eigar: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane

Datering: 2009

Fotograf: Hermund Kleppa

Båten i 2009

Norsk sjøfartsmuseum, grunnlagt 1914, ligg på Bygdøyneset i Oslo. Den norske kystkulturen fekk i 1960 sitt eige bygg og det er i dette bygget speglbåten frå Svanøy står utstilt. Ei tekstbrikke har følgjande opplysningar:

"Byggeår: Ca 1800. Materiale: furu. Lengde 23,45 fot (17,34 m). Breidde: 5,5 fot (1,42 m). De brede bordgangene er karakteristisk for vestnorsk båtbygging. denne spesielle varianten med et akterspeil ble bygget for å frakte fint folk. Her er heller ikke brukt tjære til impregnering, men den gang så kostbare hvitmalingen. Med tre trenede roere kunne denne slanke båten gjøre god fart. Men den kunne også føre seil i lagelig bør."

Thorleif Svanøe

I 1804 kjøpte Ole Torjussen Svanøe (1781-1859) garden Svanøy. Han var frå Hallingdal og var gift med Kjersti (1781-1840). Han fekk i gang allsidig næringsverksemd. Etter Ole Torjussen overtok sonen Christoffer Svanøe (1810-1907?). I 1882 overdrog Christoffer garden til eldste sonen Ole. I 1905 overtok eldste sonen hans, Thorleif Svanøe (1881-1965), men han overdrog garden alt i 1913 til bror sin, Bjarne Svanøe. Etter at Bjarne Svanøe døydde i 1925, sat enkja, Amaile Svanøe, i uskifta bu til sonen, Kristoffer Svanøe overtok i 1945. I 1972 overlet han hovudbygningen og tunet med 50 mål til Svanøy Stiftelse.

Om speglbåten i lokalavis

Firda Folkeblad, Florø, hadde i julenummeret 1961 eit stort stykke om speglbåten frå Svanøy. Stykket var illustrert med foto av båten utstilt og gjevaren, Thorleif Svanøe, ståande attmed. Det kan sjå ut som avisa har bede Svanøe om å skriva om historia til båten og at mesteparten er brukt slik Svanøe skreiv det. Mellomtitlane er sette inn her.

Legg elles merke til at to faktiske opplysningar hjå museet og Svanøe ikkje stemmer overeins: a) Svanøe meiner at båten er bygd midt på 1700-talet, mens Norsk Sjøfartsmuseum oppgjer byggjeåret til kring 1800, b) Museet gjev inntrykk av at båten alltid har vore kvitmåla. Svanøe fortel at den opphavlege fargen var svart:

Bygd på Svanøy

Båten er utvilsomt bygget her på Svanøy. Dens første eier var foged Hans Thiis Nagel, som flyttet fra Fure i Askvoll til Svanøy 1750. Den er altså ca. 200 år gammel. Den er antakelig bygget noenlunde samtidig som den vidgjetne "bergensernes vengebåt", som også ble bygget her av fogden og som bergenserene og tyskerne i skjønn endrektighet fikk tatt knekken på.

Fogden sin båt

Speilbåten var ikke fogdens egentlige skyssbåt. Det var vengbåten. Speilbåten var ein slags avisobåt, som ble sendt i forveien for å varsku at nu var futen ventende og at man måtte gjøre alt klart til motagelsen. Det var ingen Hvem-som-helst som kom.

Blei ståande

Den siste foged Nagel døde 1788, og hans enke i 1791 ble gift med Hoffagent Herman Dietrich Janson på Damsgård, og således forente Damsgård og Svanøy for annen gang, tok hun vengebåten med, mens speilbåten ble stående her. At den overlevet de 13 år fra 1791 til oldefar [Ole Torjussen Svanøe, frå Hallingdal] kjøpte Svanøy i 1804, en tid øya nærmest lå som ingenmanns- eller rettere allemannsland, må komme av at den har hatt en viss interesse for folk her.

Kyrkje-, skyss-, og festbåt

Etter 1804 ble den min oldefars kirke- og skyssbåt, og mangen tur gjorde den til Bergen, og kanskje Lærdal med, før dampskipene kom. Jeg husker fra min barndom at gamle folk fortalte, at engang de skulle til Bergen, lå de i Vågsøya og ventet på bør. Det var en lørdagskveld, og børen kom ved midnatt. Da de seilte innover Byvågen, ringte kirkeklokkene til høgmesse. Dette gir en gjennomsnittsfart på ca 8 mil, men så stampet den ikke sjøen som nutidens båter, men smatt som en ål mellom bølgene. Sin plass som kirke-, skyss- og festbåt beholdt den helt frem på 1900-tallet, og det var på speilbåten jeg lærte å seile og å bli glad i sjøen. Vi var ikke så redde for vær og vind da som nu, og mang engang seilte jeg hele riggen over bord nord for Hammerneset.

Ein av dei siste

Speilbåten var vel en av de siste - hvis ikke den aller siste - som var å se ved kirkebryggene rundt om i distriktet. "En som trosset vær og vind før seklet vårt gikk inn", skrev en i et dikt til min 80 årsdag [i 1961], og det er om bord i speilbåten det kanskje stemmer. Den siste tur jeg husker er fra 1912, da jeg skysset min fetter pastor Svanøe til Vevring hvor han skulle ha høgmesse.

Ribba for det meste

Da jeg reiste fra Svanøy 1915 lovet skipsbyggmester Vevik å ta seg av båten, hva han også gjorde. Senere da jeg bodde i Bergen traff jeg Bernhard Færøyvik og gjorde han oppmerksom på, at hvis han trodde båten hadde noen interesse, så kunne han reise opp og ta den. Han så gjorde, men da var det bare snaue skroget igjen ["tok" den ikkje]. Alt tilfar, rigg, seil, osv. var borte, men merkelig nok var unionsflagget i behold.

Minne om "en svunnen tid"

Da jeg så den igjen sommeren 1959, lurte jeg på hva det ville koste å få den rigget på nytt. Jeg tror jeg kan gjøre tegning til alt tilbehør, også de karakteristiske bredbladede, firkantede årer. Jeg er vel snart den eneste som vet hva en rå, en rakje, en bras, en handfange, en pryar, en kautnagle, ei spote, et drag m.m er for noe. Hvem vet i dag hva det vil si å "avsvifte" eit seil? (knytte seilet opp under råen). Hadde jeg hatt råd, skulle jeg ha bedt om lov til å gjøre den sjøklar.

Nu står den med sitt himmelstrebende stamn og sitt unionsflagg i båthallen på Bygdøy som et minne om en svunnen tid.

Nu hvil deg min båt
du har det fortjent.

 

Frå svart til kvit

Båten var opphavleg svart med raudt bord under ripa, den same fargen hadde også lensmannsbåten. "Derfor måla eg båten kvit for å unngå forveksling når lensmannsbåten møtte opp ved kyrkja for å forkynne tvangsauksjonar og andre hyggjelege ting på kyrkjebakken", sa Svanøe.
 

kjelder:

Firda Folkeblad. 21.12.1961. Stavang, Harald J: Flora. Kulturhistorisk vegvisar. 1999
Schou, Alhed: Svanøen i Søndfjord. Kristiania 1912.
Informasjon til den utstilte båten på Norsk Sjøfartsmuseum