Den første poteta
Ikkje før kring 1750 vart potet dyrka første gong på Vestlandet. Poteta var ny i heile landet på denne tida. Ho kom frå utlandet som ein framand og eksotisk vekst. Folk var skeptiske i byrjinga, og det var prestane som oppfordra folk, gjerne frå preikestolen, til å dyrke poteter. Desse «potetprestane» såg at poteta kunne bli eit dugeleg vapen i kampen mot svolt og hungersnaud. I Nordfjord var presten Peder Harboe Hertzberg, fødd i Davik i 1723, den mest kjende av desse.
Dyrkinga
Poteta er lett å dyrke og den veks på dei fleste stader. Det vert fortalt at den første som sette potet i Nordfjord var Halvard Antonsen Frøholm som levde frå 1696 til 1794. Han tok mold frå åkeren og tømde dette på ein stor stein. Der sette han poteter. Det er også fortalt om husmannsplassar der dei hadde 20 små potetåkrar rundt om. På stader der sommaren er kort, kunne potetavlingane bli dårlege. I ei melding til Landhusholdningsselskapet om korleis det sto til med jordbruket i Selje kommune i 1855, står det at dei dreiv med havre, noko bygg og poteter. Men potetene rotna og gav lite avkastning. Samstundes vart det også sagt i frå Selje at: «Alt anna kunde slå feil, år og avling, ver og føre, med spikjesilda var der alltid å trive til, og potetene voks i all slags ver».
Livbergaren
Poteta er sikrare å dyrke enn kornet. Om kornavlinga slo feil, vart folk utsette for svelt. Då poteta kom, vart den ein livbergar for mange. Det gamle kosthaldet var fattig på c-vitamin og før poteta kom var det mykje skjørbuk på bygdene. Då potet vart vanleg i kosten vart denne sjukdomen borte. Poteta inneheld både B-,C-vitaminar og jarn. Frå nyare tid veit vi at under andre verdskrigen redda poteta mange frå å svelte. Det vart dyrka poteter som aldri før i desse åra. For mange var det poteter til frukost, middag og kvelds. Poteta kunne nyttast som ho var, eller ho vart knadd inn i margarin, brøddeig, kakedeig og vaffelrøre. Denne allsidige og utbreidde bruken av poteta er ikkje noko nytt, men vart vekt til live att i naudstida. Utan poteta hadde hungersnaud brote ut i Norge under andre verdskrigen.
Å dryge mjøl og smør
I byrjinga vart poteta mest nytta i staden for eller i tillegg til mjøl for å dryge det. Før poteta var det særleg bork og mose som vart brukt til å dryge mjølet. Bork frå alm var særleg godt til dette bruket. Ein kunne også bruke poteta til å dryge smør. Dei blanda då kokte poteter inn i smøret og salta rikeleg.
Mat av og med potet
Poteta vart ganske fort ein viktig del av kosten til folk. I Nordfjord var poteta i bruk til ulike matrettar, som tilhøyre eller som ingrediens. Kokte poteter vart ete åleine eller ved sida av anna mat som til dømes sild, og poteter vart steikt i feitt og flesk. Poteta vart brukt som ingrediens i potetball, potetstappe, potetkaker og lefse, noko som vi kjenner også i 2007. Potetgraut, klumpesuppe, potetsuppe og kams er kanskje meir eksotisk og mindre freistande i dag? Til potetball vart rå poteter raspa. Elles vart poteta helst kokt og så knust eller kverna. Mange hadde potetkverner, og dei kunne gå på omgang mellom gardane. Kverna letta arbeidet mykje.
Potetgraut
Potetgraut kan kanskje vere noko å prøve seg på, også i 2007. Det var helst om hausten når potetene var nye, at dei lagde graut av dei. Potetene vart kokt med skalet på, reinsa når dei var varme og stampa i trau. Så vart dei blanda med mjølk og fekk eit oppkok. Det vart rørt i byggmjøl til grauten var passe fast, og så blei grauten salta. Dei kunne lage grauten utan mjølk eller med kjøtkraft i staden for mjølk.
Klumpesuppe
Klumpesuppe er suppe med «skeiklumpar», som er klumpar er av same slag som potetballane men mindre. Klumpane vart lagt i suppa med ei skei. Det var tre utgåvar av suppa, den «fattigaste» var av vatn med eit par saueføter som gav litt kjøtsmak. Andre sorten var med søtmjølk i, den var særs god. Tredje slaget var ei suppe der mjølka var brosten til ost og myse før skeiklumpane kom oppi. Noko å prøve?
Potetkaker, potetstappe, kams og potetsuppe
Potetkaker var vanleg niste til dømes på jektefart, fiske og til gjetaren. Potetene vart most, tilsett mjøl og salt og klappa ut til flate kaker som vart steikte på takke. Potetstappe er ikkje ei ny oppfinning. Stappe var tilhøyre til kjøt eller fisk, men kunne også vere sjølvstendig rett. Ein kunne nytte kjøtkraft til å koke dei skrelte potetene i. Dei ferdig kokte potetene vart stampa nedi krafta. Kams vart helst laga av brosmelever med kokte poteter, salt, karve og grynmjøl. Frå Indre Fure på Stadtlandet i Selje kommune, vert det fortalt om kams. Dei lagde ein ball av deigen og putta han inn i gapet på eit brosmehovud og la i kokevatnet. Potetsuppe var ganske vanleg under andre verdskrigen. Det var ein gamal måte å bruke poteta på som vart teken opp att i dei knappe tidene. Rå, raspa poteter vart blanda i kokane mjølk og rørt i til det var gjennomkokt. Salt og litt sukker vart tatt i til slutt.
Potetball (kompar/klubb/raspeball/raspekake/komle/ball)
Kjært barn har mange namn. Potetball vart fort populær mat og er det enno. Rå poteter vart raspa, litt kokt potet kunne bli blanda inn, mjøl vart arbeidd inn og ein lagde runde eller avlange ballar som så vart kokt. Frå Gloppen vert det fortalt at potetball («kompar») ikkje var kvardagsmat og at ein gjerne hadde faste dagar ein åt dei på. Potetball vart også variert på mange måtar. Inni vart det gjerne lagt ein godbit og potetballen fekk namn etter kva som var inni han: «Feittklubb» med blod og ister, «fleskeklubb» med flesk inni, «nyreklubb» med flesk eller ister og kalvenyre, «leverklubb» med finhakka lever i røra og ister eller flesk inni. Klubb var også god mat å ha med seg på reise, til dømes fiske. Den kunne halde seg lenge, og om det var mugg på, så var det berre å skjære av før ein åt.
Potemjøl
Potetmjøl lagde folk gjerne sjølve. Poteta vart raspa eller kverna og lagt på eit klede i små porsjonar. Kledet låg over ein stamp. Ein arbeidde dette kraftig med hendene samstundes som ein slo rikeleg med vatn over. Etterkvart samla stivelsen seg, potetmjølet, i botnen av stampen. Ein skifte vatn fleire gongar om dagen i 4-5 dagar, til potetmjølet var heilt kvitt. Dette vart skore i bitar og lagt til tork på reine plagg. Bitane vart då knuste til mjølet vart jamt og fint. Av ei god bytte poteter kunne det verte ein kilo potetmjøl.
Ein dag med potet på byrjinga av 1900-talet
Frå Vedvik i Vågsøy har vi ei skildring måltida i løpet av ein vanleg kvardag på byrjinga av 1900-talet. Vågsøy ligg på kysten av Nordfjord. Det var vanleg med fire eller fem måltid, eit meir i vinnetida (onnetida), særleg om sommaren. I vinna (onna) skulle dei ut i 4-tida og slå, då måtte dei ha ein morgonbete først. Frukost var det i 8-tida, middag i 12-tida, nonsmat klokka 4-5 og til slutt kveldsmat. Potetkakar var ofte på bordet til frukost og nons (ettermiddagsmat) saman med anna kost. Til middagsmat var det mest vanleg med fisk og potet heile veka. Men som ein spiss på kvardagen kunne dei få potetballar med flesk eller kams i.
Potetbrennevin
Om poteta fraus var det til sorg for nokon, men til glede for andre. Etter frysing er poteta vassen og søt, og stivelsen vert omdanna til sukker. Frosne poteter kunne nyttast til brennevinproduksjon, og frå 1816 til 1845 var det lov å brenne sjølv. Det vert fortalt om ein mann frå Nordfjord som var glad i det sterke og godt kunne tenkje seg å bruke potetavlinga til brennevinsbrenning. Kona sa nei, av di poteta var naudsynt til mat. Men mannen sette opp kjellardøra ei natt med frost, poteta fraus og forsyninga av brennevin var sikra ei tid framover!